Sitrontrær med frodige blader er like vanlige som svømmebassenger i bakgården i California, dette vi flyttet da jeg var ni. Gjennom hele året er luften parfymert med duften, spesielt den fra tynnhudede, ringblomstgule Meyer-sitronen. Det er grovhudede, eggformede Eureka- og Lisboa-sitroner også, i blekgule og grønne nyanser. Men deres solfylte utseende motsier det som er inni - en frukt nesten umulig å spise, som Peter, Paul og Mary-sangen sier: "Sitrontreet, veldig vakkert, og sitronblomsten er søt, men frukten til den stakkars sitronen er umulig å spise." En sitrons lite unnskyldende surhet - skarp nok til å lage en honeycomb-tunnel fra den ene enden av min peppermyntepinne til den andre - gir en intens friskhet like viktig for å lokke god smak fra matlagingen din som salt. En skvett sitronsaft lysner opp velsmakende retter og gir en umiskjennelig kant til desserter. Sitronskall gir en snert av sitronsmak til alt fra fyldig geitostgnocchi og kremet risotto til maismelvafler og elskede sitronbarer. Hele sitroner - konserverte, syltede, purerte, saltede - blir deilige krydder, deres syrlighet dempes av de like dristige smakene fra Midtøsten og Sørøst-Asia. Strimler av sitronskall pynter cocktailer og fyller innholdet i kokende gryter med kraftig sitronessens. Selv om jeg er forpliktet til å lage primært med ingredienser som vokser i nærheten og er i sesong,